Projisering på et “vinkelbord”

I første utkast var bordet stort. Dvs ….. Under arbeidet med å finne ut om vi skulle bruke to eller tre videoprojektorer – og hvilken type, satt vi opp testflater både fysisk og med VR-briller. Opplevelsen av den første flaten – var at den var for stor. Det var overraskende for oss, men opplevelsen ble som å stå inntil.

Under arbeidet med en 16 meter høy veggprojeksjon hvor publikum sto tett på, opplevde vi at en bildefrekvens på 25 fps (frames per second = bilder per sekund) ikke var nok. På betrakteravstand vil ikke øyet oppfatte raske bevegelser slik man gjør på et tradisjonelt format. For å komme rundt dette, lagde vi filmene i 50 fps. Den samme erfaringen gjorde vi oss tidlig på dette bord-formatet også. Det vil si den flaten man er tettest på; nemlig bordflaten. Denne kjører vi 60 fps, mens vi på den stående flaten kjører 30 fps, som gir et mer filmatisk preg. Veldig kjekt å finne ut tidlig i prosessen.

Da vi tegnet ut første versjon av storyboardet og lagde en animatic, gjorde vi dette basert på tidligere erfaringer. Da vi testet dette, ble dette altfor hektisk. Man rakk ikke å registrere det ene bildet før man var over i et nytt. Tempo og balanse har vært diskutert mye underveis. Tempoet i klippen må være lavere enn i andre tilsvarende produksjoner, og detaljene i flaten nærmest publikum mer detaljerte.

Bordene har flere kapitler seeren skal kunne navigere mellom. Den tekniske plattformen her, er www.kulturio.org/kulturio-pro sin løsning som er skreddersydd for dette. Dette styres med en knapp som integreres i møbelet. Knappen er koblet til en phidget og styrer en PC under bordet. Vi har et tidsvindu hvor seeren kan velge, og etter noen sekunder forsvinner muligheten til å spille et annet kapittel. Dette for å unngå at små utålmodige fingre plutselig tar over styringen mens andre står oppslukt i historien og ødelegger opplevelsen.

Det er en utfordring å jobbe med det digitale innholdet i et prosjekt mens møbler, hardware og projektorer skaffes og bygges. Derfor har både VR og et virtuelt bord vært nyttig i interne diskusjoner og planlegging. Vi lagde også en mock up slik at vi kunne se på farge på flate og hvordan oppløsning og kvalitet på projektorene var. Men siden disse har latt vente på seg, har vi ikke kunnet gjøre fysiske tester før mot slutten av produksjonsfasen. Erfaringsmessig er dette mer regelen enn unntaket, og da er det viktig å ha andre alternativer.

Da vi lagde bordet, ønsket vi at publikummet skulle komme helt inn til bordet og stå rundt. Under testing opplevde vi at gjestene stopper opp og betrakter dette på avstand. Vi fikk en utfordring med «lydsmitte» mellom installasjonene og var nødt til å dempe lyden og etablere lydsoner der vi ønsket at publikummet skulle stå. Det kan virke som om dette også bidrar til å trekke publikummet nærmere, slik at dette oppleves sånn vi hadde tenkt.

Flaten må kunne sees fra alle kanter, mens den stående delen er lik for alle. Dette hare vi brukt bevisst i komposisjonen. Vi ser også at så store flater legger føringer for klipp og komposisjon. Kort fortalt må vi ligge lengre på bildene, men vi kan til gjengjeld ha flere detaljer.

Et grep vi oppdaget i arbeidet med dette, var at bilder som lot seg strekke over begge flater fungerte godt. Det er et “umulig” bilde, så det må bearbeides, men ved å sette opp et virituelt kamera med vidvinkel og etterpå tilpasse det, fikk vi det til, og det knytter de to flatene fint sammen og skaper en flott opplevelse.

Maaneproduksjoner har laget disse bordene for oss i tillegg til en prototype for testing. Overflaten er laget i glassfiber og pulverlakkert i en matt finish for ikke å gi refleksjoner tilbake i buen. Vi må anta at denne flaten kommer til å få en belastning, så derfor er denne konstruert som et båtskrog. Vi hadde noen utfordringer med å få støpen helt jevn i buen, men etter litt forskning fikk vi det til.

Det har vært en del testing, før vi følte at vi var i stand til å utnytte flaten hensiktsmessig og spille på styrkene. Det er viktig å “ikke bare lage en film”, men bruke tid på å forstå formatet. I prosessen, har vi vært nødt til å gjøre mange justeringer fordi antagelsene våre var feil. Det første var størrelsen som måtte reduseres, og det siste var at vi måtte justere på komposisjonen og flytte flere av nøkkelelementene inn mot midten, slik at man fikk de med seg.